Det handler om en følelse

Av at noe må være riv ruskende galt fatt med hele samfunnsstrukturen vår. Når man over tid er underlagt et system som kriminalomsorgen, og er prisgitt at de som til en hver tid er satt til å forvalte straffegjennomføringen er sitt ansvar bevisst. Så får man et innblikk i en verden man ikke skulle tro at fantes i år 2009. Man blir nødt til å sette seg inn i ulike retningslinjer og lovverk som denne institusjonen blir driftet etter, og man blir slått i bakken av den virkeligheten man oppdager at man er en del av. Og det er ikke bare forholdene bak murene som undrer meg. Men det menneskesynet og de holdningene maktpersoner i samfunnet forøvrig viser opp, gjør at jeg trekker noen konklusjoner, men som selvfølgelig ikke er annet enn mine påstander.

En likegyldighet og et menneskesyn som det ikke skulle være mulig å stå for i et system der det skal arbeides med menneskelige relasjoner, endring av adferd og holdninger.

Vi er ikke våre handlinger. Alle som sitter i fengsel har ikke drept, voldtatt, og skadet andre mennesker. Veldig mange av de som sitter her er offer for grov omsorgssvikt fra hjemmet, fra skole, helsevesen, behandlingsapparatet, barnehjem og barnevern. Det har vært en rød tråd  gjennom hele oppveksten for mange. Konsekvensen av det er  at mange havner i en syklus hvor de ikke evner å forvalte livene sine på en måte som er forenlig med hva samfunnet forventer, de klarer ikke å etterleve de normer og regler samfunnet har, og en naturlig konsekvens av det igjen er at man havner i fengsel. Gang på gang. Fordi man ikke har noen identitet, tilhørighet og fellesskapsfølelse med resten av samfunnet. Man er ikke inkludert. Og lever derfor sitt eget liv på utsiden, men parallellt med samfunnet forøvrig. 

At man har gjort opp for seg når man har sonet sin straff er en myte.
Mange av de som sitter her har hatt veldig dårlige forutsetninger for å finne plassen sin i samfunnet. Det er mange årsaker til at mennesker havner i fengsel. Omtrent like mange årsaker som det er mennesker. Vi er alle ulike, og vi er alle unike. Vi er alle et resultat av oppvekstsvilkår, miljø, arv, sosial kompetanse og andre påvirknings faktorer. Mange av de som sitter her har aldri hatt noen barndom. I hvert fall ikke det du forbinder med barndom. En trygg god oppvekst med gode rollemodeller.

Mange av de som sitter her inne har aldri fått mulighet til å bli sosialisert inn i samfunnet med de verdier, normer, skikker og tradisjoner vi tar for gitt at alle har. Sosialiseringsprosessen har vært fraværende. Da blir den sosiale kompetansen likeså. Og forutsetningene for å klare seg er aldri innlært, fordi de fleste av disse menneskene ikke har deltatt på de læringsarenaene som kreves for å vokse inn i et samfunn og bli en del av det.

Mange av de som sitter i fengsel har en alvorlig rusavhengighet.
Man anslår at så mange som opptil 70 % av fangebefolkningen sliter med rusproblematikk.
Dette rusproblemet skyldes veldig ofte en adhd problematikk som de aldri har blitt utredet for og heller ikke fått noen hjelp for.

Mange får i godt voksen alder stilt en adhd diagnose, når de sitter i fengsel. De får medisiner, og plutselig faller livet på plass. Disse menneskene har samfunnet oversett og forsømt i ti, tjue, tretti år. De har vært overlatt til seg selv. De har ikke fått den hjelpen de har krav på. Dette er en medvirkende årsak til at de ender opp med å leve på utsiden av samfunnet, i kriminalitet og rusmisbruk

Og samfunnets måte og møte disse menneskene på etter alle disse årene i forsømmelse, er ved og atter en gang kaste de fra seg som vår tids spedalske.  Når de skal løslates så roper lokalbefolkningen ut, vi vil ikke ha de boende i vårt nærmiljø! Vi vil ikke at de skal gå på samme fortau som oss! Vi er redd for barna våre. Vi frykter økt kriminalitet. Vi er redd for økt omsetning av rusmidler, og vi vil ikke at barna våre skal bli utsatt for overgrep.

Frykt er det som til en hver tid er den avgjørende faktor når vi skal mene noe eller fatte beslutninger. Og jeg fatter ikke hva som er grunnen til at vi lar denne frykten få så stor plass i oss?

Jeg blir så trist av å se alle argumentene som trekkes frem, alle fordommene. Og jeg blir skuffet over at vi gjør oss så små vi mennesker, at vi ikke unner noen en bedre mulighet. Det å endelig få en mulighet til å stable livene sine på beina. Og jeg tenker at Norge er unikt i slike sammenhenger. Ingen andre steder i verden finner du et mer fordomsfullt folkeslag enn her. Vi liker å se på oss selv som tolerante mennesker med stort hjerterom. Men når vi ser på hvordan vi i dag behandler våre egne gjennom eldreomsorgen, kriminalomsorgen og rusomsorgen, så er ikke det noe annet enn en bekreftelse på at vi egentlig ikke bryr oss.

Her inne i fengslene er det frykten for at noen over deg i systemet skal kunne ta deg på noe som regjerer, Det er den frykten som til en hver tid er den avgjørende tungen på vektskålen når beslutninger skal tas. Menneskelig hensyn, progresjon i soningsforløpet, sunn fornuft, godt menneskesyn. Alle må de vike for frykten.

Det handler om og til en hver tid å ha ryggen fri. Og hvordan i all verden skal det kunne bli rettferdig og individuell behandling ut av sånt? Hvordan kan man forvente at mennesker skal bli rehabilitert når de er prisgitt å være underlagt et system som kun er opptatt av å opprettholde et høyt sikkerhetsnivå, straffe og holde nede? Som til en hver tid har et voldsomt markeringsbehov, og som dreper et hvert forsøk på initiativ til personlig vekst og utvikling. Hvorfor ikke å la de som ønsker det, få en mulighet til å ta ansvar for livet sitt, skaffe seg utdannelse, og komme seg videre i livet etter endt soning. Det må bli en konsekvens ved og vise opp at man tar grep, og det må bli likeså for de som ikke ønsker det.

Jeg ser på meg selv som en forholdsvis oppegående kar. Jeg veit jeg har en god rettferdighetssans. Jeg veit forskjellen på riktig og galt. Jeg forstår at konsekvensen av noen av de handlingene jeg har begått er at jeg må være her i noen år.

Det jeg ikke forstår,
er hvorfor jeg hele tiden skal sitte med en følelse av at oppholdet her er en ren hevnaksjon fra samfunnets side, og at de som er satt til å forvalte straffegjennomføringen etterlever det så godt de kan. I følge norsk lov, skal soning av straff være en frihetsberøvelse for en gitt periode. For eks. 5 år. Utover det skal vi. Fortsatt i følge Norsk lov. Ha bortimot like rettigheter som resten av befolkningen. Så sant bygningsmassen tillater det, og andre faktorer ikke forhindrer det. Og da snakker vi i ikke om at mangel på vilje er en gyldig grunn til ikke og legge forholdene til rette.

Hvorfor skal jeg da godta, at det ikke er slik? hvorfor gjelder ikke Norsk lov for oss som soner i fengsel? Og hva er grunnen til at de menneskene som til enhver tid er så opptatt av at man skal følge loven i en hver sammenheng, ikke synes dette er viktig når det gjelder oss som er innsatt i Norske fengsler? Kan noen fortelle meg hvorfor jeg skal akseptere at det er slik?!

Er man fritatt for å følge lovgivningen og retningslinjene når det er oss det gjelder?  Er det fordi vi fortjener det? Fordi vi skal straffes oppå den frihetsberøvelsen vi er dømt til å sone, og at det er en aksept i samfunnet generelt i forhold til at det er greit at vi får svi. Det er greit å hevne seg litt på oss. Vi kan godt få kjenne litt på det. Sone vår straff med bøyd hode og lua i handa, og holde kjeft. For det er jo en grunn til at vi er her!

Ja. Det er det. Men er det noen som bryr seg om hvorfor? Er det noen som bryr seg med hva vi soner for? Er det noen som er interessert i å høre noen historier om små gutter som har blitt seksuelt misbrukt på barnehjem, i institusjoner og fosterhjem? Det er mange stygge historier. Det er mange triste skjebner her inne. Er det noen som har lyst til å høre om noen gutter som har drevet gatelangs fra tolv års alder. Oppgitt av foreldre, fosterforeldre, barnevern og myndigheter. Gutter som har vært utsatt for stygge overgrep. Små barn som aldri har fått sjansen. Som har flyktet i rus. Som aldri har turt å være rusfri etter at de oppdaget denne veien å flykte fra all smerten og de vonde minnene på. Er det noen som i det hele tatt bryr seg?

Er det noen som vil høre om han som ikke turte å gå på skolen og vise frem alle blåmerkene, som gjemte seg bort med skammen. Som de andre ungene mobbet og aldri inkluderte i leken. Er det noen som forstår, at han som aldri ble inkludert, som aldri fikk delta på fellesskaps arenaer og utvikle seg sammen med sine jevnaldrende, som hjemme fikk juling av en alltid full pappa. Som vokste opp med vold og rus, er det noen som er villig til å sette seg inn i hans situasjon, og forstå at forutsetningene for å forvalte livet sitt på en skikkelig måte aldri har vært tilstede?

Det eneste stedet han hevdet seg, var når han fikk være sammen med andre i samme situasjon, som aldri stilte krav til han. Som levde på samfunnets skyggeside, for ingen andre så dem. Og ingen brydde seg med dem. Er det noen som gidder å se bak maskene vi bærer, er det noen som noen gang stopper opp og spør seg, hva er grunnen til at det gikk så galt?

Er det noen som vil høre?
Nei. Jeg tenkte meg det. Vi har mer enn nok med oss selv. Og vi bryr oss ikke nevneverdig om våre medmennesker. Vi er i ferd med å bli en befolkning uten empati. Vi kjøper oss god samvittighet, ved og bevilge penger til bistand i all verdens hjørner. Og her hjemme blir klasseskillet stadig større. Fattigdommen her i landet har aldri vært større. Vi fanger er kanskje samfunnets minst ressurssterke gruppe. Både når det gjelder kroner og øre, menneskelige relasjoner, posisjoner i samfunnet, og fremtidsutsiktene for å få det noe bedre.  Vi er en gjeng med fanger. Og når man sitter her så får man følelsen av å være verdiløs.

Jeg er veldig klar over at fengslene i dag inneholder en del mennesker som faktisk ikke ønsker å slutte og ruse seg. Ei heller slutte med kriminalitet. Sånn har det alltid vært, og sånn kommer det alltid til å være.

Jeg er  veldig klar over at fengslene i dag også består av en rekke elementer som samfunnet må beskytte seg mot, og som må beskyttes mot seg selv.
Fordi de har begått groteske handlinger mot andre mennesker, de har voldtatt, tatt liv, utøvet grov vold og skadet andre mennesker fysisk og psykisk. Men ikke alle er sånn! Og vi er nødt til å begynne å skille på hva folk soner for.

Og da er vi nødt til å begynne å skille på rusmidler også. Det er helt greit å straffe hardt for innførsel og omsetning av heroin. Heroinen tar sakte men sikkert livet av folk. Før eller senere dør man av en overdose. Men man må samtidig forstå at man ikke kan sette cannabis i samme båt. Hva er grunnen til at Khat omtrent ikke blir straffet i det hele tatt? Man skal opp i veldig mange kg. Av dette stoffet før man får en ubetinget fengselsstraff. Hva er grunnen til at man ikke ser på cannabis med samme øyne?

Vi setter da ikke alkoholikere i fengsel fordi man er i besittelse av noen flasker brennevin til eget bruk! Vi fengsler ikke syke mennesker her i landet. Bortsett fra når de bruker narkotika. Da straffer vi. Og vi straffer hardt. Hvorfor er det sånn? Hva kommer det av det er frykten for disse menneskene som styrer oss, og ikke tanken på hva vi kan gjøre for å hjelpe dem ut av elendigheten. Vi støter denne gruppen mennesker fra oss, og overlater dem til seg selv og sin elendighet. Og hvordan kan noen innbille seg at de selv skal finne veien ut av galskapen når de blir møtt med forakt og fiendtlighet over alt hvor de går.

Hva kommer det av at vi tror at vi er mer verdt som mennesker, og at vi har rett til å nekte disse menneskene en rettferdig mulighet til å stable livet sitt på beina. Hvorfor er det frykten som får rå? Og hvorfor er det ingen som reagerer på denne middelalderske måten og forholde seg til sine medmennesker på?

Men det begynner å gå opp for meg, at det er ingen som er interessert i å forandre på noe. Det er ingen som vil at vi skal rehabiliteres. Det er rett og slett ikke ønskelig at noe endrer seg i dette systemet. For hadde man ønsket å forandre på noe, så hadde man gjennomført en total tarmskylling på hele systemet.

Kriminalomsorgen er en fredet institusjon som lever sitt eget liv på utsiden av resten av samfunnet,
og den får lov til å holde på med sitt uten at noen på noe som helst tidspunkt stopper opp og stiller spørsmål ved hva som egentlig foregår her. Det er et sted hvor det foregår en utstrakt maktmisbruk, og overgrep  satt i system. Det er en stilltiende aksept for at man kan utøve makt, gjemme seg bak fasader og i en struktur som strengt tatt drives etter de samme prinsipper som da det ble påbegynt denne form for straffegjennomføring her i Oslo for 150 år siden.

Den samme hierarkiske oppbygningen, den samme frykten for de over deg i systemet. En maktstruktur som kun er med på å holde mennesker nede. Ydmyke, straffe, og gjemme bort. Det er en ikke noen som er villig til å endre på dette, for man gjør ikke noe. Man prater om alt man skal gjøre. Man produserer en masse retningslinjer og forskrifter som på papiret ser veldig bra ut. Men derfra til hva som egentlig foregår her inne er det en avstand som jeg tviler på at folk egentlig er klar over.

Om man hadde ment at det å gi folk kunnskap er en bra ting, så hadde noen tatt ansvar for at de fikk tilgang til de læringsplattformene hvor man fikk nettopp det. Kunnskap. Om noen hadde ment at det og sitte i fengsel skal være rehabiliterende, og at man i løpet av den dommen man soner skal bli i stand til å forvalte livet sitt på en skikkelig måte når man kommer ut, så hadde man lagt forholdene til rette for at det skulle være mulig å få til her inne. Da hadde man opprettet arbeidstreningsplasser som var relevant i forhold til at  innsatte under straffegjennomføringen skal få mulighet til å tilegne seg relevant arbeidstrening. Som igjen ville kvalifisert dem til en jobb ute i samfunnet. Så er ikke tilfellet i dag.

Man er ikke engang i nærheten. Man ønsker rett og slett ikke å reformere kriminalomsorgen. Det ville ført til at en rekke mennesker mistet både posisjoner og makt. Og de som sitter med denne makta, de er ikke villige til å gi fra seg noe av den.

Slik som samfunnsstrukturen er bygd opp i dag, vil vi ikke klare å hindre tilbakefall til kriminalitet.
Og jeg vet ikke om det er et overordnet mål heller. Det som skremmer meg, er at man da sier at det er helt greit at våre barn vil følge i våre fotspor. Det er helt greit at en del av oss kommer til å havne i kriminalitet og heftig rusmisbruk. For vi har noen institusjoner i samfunnet som lever sitt eget liv utenfor resten av samfunnet. Vi kan ikke tukle med disse arbeidsplassene. Vi kan ikke tukle med den maktstrukturen som holder disse hjulene i gang.

Det er trist, men det er bare å ta inn over seg. At frykten for forandring, frykten for hverandre, er det som styrer de avgjørelser som blir tatt. Med dagens kunnskap og viten burde vi ha kommet lenger. Om det hadde vært  vilje til det.

Skrevet av: Bjørnar D.
(Tidligere utgitt i gjengangeren - Internavis Oslo Fengsel)